Kjære menighet 💛
Tirsdag kom statsminister Erna Solberg med informasjon om at det fortsatt blir restriksjoner på samlinger på over fem personer fram til 15. juni. Dette påvirker oss og mye av det vi ønsker å gjøre sammen. Så hva gjør vi nå?

Nå først er det påske, vår mest sentrale høytid. Da blir det lagt ut en kort andakt for hver dag for å følge Jesus gjennom skjærtorsdag, langfredag den stille lørdag og selveste påskemorgen, med nattverd og lovsang til hver «samling» 🍷🍞💛

Men framover betyr det at vi sammen må finne veien. Det å ikke samles til møter er én ting, men å ikke engang kunne møtes i våre husfelleskap og i mindre grupper kjenner vi er et stort savn, tror flere kjenner på dette savnet etter felleskap. Vi trenger jo hverandre, og er kalt til å leve i
fellesskap.

Vi har noen tanker om å kunne deles i «celler» på maks fem personer, slik at de som ønsker kan snakke og be sammen, oppmuntre hverandre og kanskje møtes med god avstand, feks utendørs, gå tur etc. (Mer info om dette kommer etter påske.)

Det er så mye fint som legges ut på nett nå mange steder, og det er veldig positivt. Likevel ønsker vi ikke nå å bare flytte alle våre aktiviteter over på nett, og gjøre akkurat som før bare på en annen «scene». For vi vet at mye er annerledes i denne tiden, og tror også at det kan være godt for
oss som menighet her i vesten å la det som er blitt litt stivnet få rystes.

Vi ønsker ikke å klamre oss til våre former og tradisjoner, men å våkent følge Jesus i denne tiden. Halleluja, Han er god! Der våre Gudstjenester i vesten i hovedsak dreier seg rundt at noen få formidler til mange, så tror vi at dette er tiden for at «kroppen» skal reise seg i samlet tropp. At flere stemmer skal høres, at det finnes «ferdiglagte gjerninger» vi alle skal få vandre i i denne tiden. «Alle mann på dekk!» 🙌⚓

Noe påfallende i denne tiden er nettopp at våre scener blir stengt, og at vi ikke kan samles på den måten vi er vant til. Så midt i denne tiden når våre plattformer blir tatt ned tror vi det kan være en tid der Gud prøver hjertene våre for hva som bor der. Hvilket «publikum» er det vi utøver vår tjeneste for, er det folks anerkjennelse, eller er det velbehaget fra den Ene som er drivkraften? Feks, hvordan ser det ut å være en tilbeder i denne tiden? Er det «ferie» ettersom det ikke er noen å lede i tilbedelse, eller kan vi la ethvert hjem, tursti, hageflekk og arbeidsplass få bli et alter av tilbedelse og beundring av Ham som vår sjel elsker. Hvordan ser det ut å være kristen leder i dag når salen er tom? Kanskje er det en tid for å dykke dypere ned i Hans Ord, gå tettere inntil Ham, og kjenne lukten av Ham vi så fort mister av syne? Gud, la oss alle etter dette kunne si som Jesus: «Jeg har mat dere ikke kjenner»! Og ikke minst, hvordan ser det ut å gå i menighet når møtepunktene er tatt bort? Vi tror dette er tiden for å bli kjent med Ham vi tilhører, uten «mellommenn» eller teknikker.

Jesus isolerte seg ofte for å være alene med Far, Han trakk seg unna selv de Han var glad i, unna det Han var kalt til, for å prioritere samfunnet med Far i himmelen. Når Jesus tydelig var avhengig av dette indre livet med Far for å kunne si at «himmelriket er kommet nært» i møte med mennesker, så tror jeg det modellerer hvordan vi også er skapt til å leve. Ikke av plikt, men for å finne åren til fred, glede, håp, mildhet, visdom, kjærlighet, barmhjertighet, latter, tro som flytter fjell og kraft som driver ut demoner og sykdommer.

Så når vi kommer ut i andre enden av denne Korona-tiden så er jeg mer opptatt av at vi har fått dype røtter, trygg tro og et mykt og varmt hjerte for Gud og mennesker, enn hvor flinke vi har vært til å opprettholde våre kristne aktiviteter.

Så for å oppsummere så er vel poenget dette; Mer enn å bare flytte våre Gudstjenester og aktiviteter ut på nett, og opprettholde «scene-formidlingen», så ønsker vi å veilede til kristusnærhet og kristusetterfølgelse i hverdagsliv gjennom denne tiden. «kom følg MEG! »
var det En som sa… La oss våkne, og alle komme på banen, og samvittighetsfullt gjøre det Ham utfordrer oss til. Så kan vi alle være medvandrere i denne sesongen, og la Ham være den levende veien som leder oss dit Han vil, slik Han vil.

Det finnes to måter å møte denne mer avsondrede tilværelsen: Enten tilbaketrukket, der man går og snakker mest med seg selv, eller Avsides, der man snakker med Gud. Kanskje noen av oss, selv etter å ha vært Kristne i 40 år, tenker hvem er jeg til å kunne snakke med Gud? Vel, kanskje Gud har noe på hjertet som Han endelig får rom til å formidle i denne tiden. Begynn med å la det bli stillere, så vil du høre Hans stemme gjennom de enkleste ting i hverdagen, og gjenkjenne Hans omsorg i de nære ting (salme 62:6).

De gamle keltiske kristne, som kom til Trøndelag antakelig på 800-900-tallet, har fremdeles mye å lære oss. De så Jesus gjennom alle ting, feks hver gang de tente bål for å tilberede mat etc ba de oppriktig om at deres hjerter måtte være like brennende. Der kirken i Norge fikk sine strukturer
fra Roma-kirken, kom det indre livet fra de Åndsfylte i vest. La oss stadig fylle av Ånden!

Ja, som du ser har vi mye på hjerte som vi kommer til å dele også i tiden framover, og vi ønsker også å oppfordre alle her til å dele frimodig oppmuntringer, sanger, betraktninger, vitnesbyrd osv. (Legg gjerne ut på facebookgruppa «Elihu – Liv og røre».)

Ok, det ble mange og lange tanker herfra, men ha en velsignet påske alle sammen!
Vi savner dere og ber for dere alle; om at Han skal holde enhver trygg, nær til seg, og at påskebudskapet skal lokke oss inn i både grav og oppstandelse 💛✝️🎉

Påskehilsen fra Øyvind og lederteamet.

(Andaktene blir lagt ut her på Elihu.nu, mens det på Facebooksida vår også legges ut lovsang. Facebookgruppa Elihu – Liv og røre finner du også andre innspill og oppmuntringer.) 🙂