Først publisert 28. mai 2020

Kjære menighet!

Jeg har lenge ønsket å skrive til dere igjen, og særlig til dere som har vært mye isolert i denne tiden, og dere andre jeg ikke har fått møtt. Vanligvis kommer ord lett til meg, men nå har jeg brukt tid. Både fordi dette er ukjent farvann, vi kan ikke lene oss på hvordan ting har blitt gjort før, men også fordi jeg opplever dette er en «kairos-tid», Et øyeblikk i vår tid der Gud griper inn og vil gjøre ting på Sin måte. Da er det viktigere å lytte enn å tale.

Så her kommer noe informasjon om hvordan ting ser ut framover nå når samfunnet åpnes litt opp og vi etterhvert kan se hverandre mer og mer! (Hørte jeg et Halleluja?) Men viktigst for meg i denne omgang er å si noe om hva jeg opplever Gud gjør og ønsker i en tid som denne. Mer praktiske oppdateringer kommer senere.

Nå når menigheten og hverdagslivet vårt nå har blitt litt plukket i biter, så tror jeg vi skal være både bevisste og nennsome når bitene skal settes sammen igjen! Hva lengter vi etter mer av og hva klarer vi oss uten? Hva er viktig, og hva var ikke så vesentlig likevel? Og kanskje viktigst: Hva har Gud sagt, og hva har bare blitt slik underveis? I denne tiden har fundamenter blitt avdekket og kommet til syne: Hva bygger vi på? Og bærer det? Jeg tror dette er en tid for å komme tilbake til de grunnleggende ting, og skalle av – ja, beskjære – det som bare har blitt sånn. Fjerne haugen av dødt løv som ligger over det som spirer, og hegne om livet. Kjenn etter hva Ånden puster på i ditt liv, og gi det rom! Mye er ukjent om tiden vi beveger oss inn i, men én ting har blitt klart for meg, jeg vil ikke tilbake til «normalen». Våre venner i organisasjonen Partners har et strålende slagord jeg nå har gjort til mitt eget: «Normal is over.»

Disippelveien

Selv om vi kan begynne å samles i en viss grad nå, så vil jeg først si at min nidkjære bønn, er at vår egen tid med Jesus ikke blir skadelidende, og at veien vi hver enkelt går med Ham ikke sporer av. At disippelveien fortsatt gjelder meg og mitt liv, så Jesus med sin Ånd og sitt Ord fortsatt får knadd, helbredet, opplivnet, formant, trøstet og styrket oss. Slik at våre liv helt konkret bygger på Jesus og Hans Ord, og at vi klynger oss til Ham ved at våre hjerter sammenflettes med Hans. På denne disippelveien har i allefall jeg noen mil igjen å gå fram til Kristus har vunnet skikkelse i meg!! Det jeg forsøker å si er: ikke la felleskapet og våre samlinger nå erstatte lønnkamret og det indre livet med Jesus.

«Hver den som hører disse mine Ord og gjør etter dem, han vil jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Men det falt ikke for det var grunnlagt på fjell.»

Redebyggere vs pilgrimer

Vi mennesker er kroniske redebyggere. På mange bilturer gjennom Norge med min kone hører jeg stadig fra passasjersiden: «Oi, her bor det noen!» – Like forundret hver gang. Der vi var på gjennomreise, har det vært andre som tydeligvis ikke har trengt store fjellhyllen før man tenkte at «her vil jeg bygge og bo». Jeg liker spredt bosetting, altså. Men i overført betydning, har jeg også noen ganger tenkt: «Oi, har du slått deg ned her? – er du tilfreds her?» Jesus er Veien som kaller på oss. – Vi liker å gjøre det hyggelig rundt oss, noen har til og med en gave til å gjøre ethvert sted man er på, til et hjem. Det er fint, men i kombinasjonen med at vi også er vanedyr – og i tillegg litt redde for endringer, og i allefall det som er nytt – så begynner vi å ane konturene av at Gud noen ganger kan ha litt trøbbel med å lede flokken Sin til grønne enger og hvilens vann – for det er så mange flotte fjellhyller langs veien … Det var jo ikke akkurat planen at det skulle ta 40 år å komme seg gjennom den ørkenen.

Det er tid nå for å forlate de midlertidige rasteplasser, eller snøhuler til ly for storm som Gud i sin nåde har gitt oss langs veien. Uansett hvor hjemmekoselig vi har gjort det. Deres hensikt var for en tid, men nå er det tid for å søke Herren, til igjen å være bevegelig, formbar og i lære hos vår kjære mester. La oss åpent bekjenne at «her har vi ingen blivende stad». Overgi oss til å søke Ham, og Ham alene, ikke de gaver Han gir, men søke å leve i livsstrømmen som bare finnes foran Hans Ansikt. Så når vi nå samles igjen, er det ikke for å gjenoppbygge vår forrige «teltleir» eller rasteplass, la oss plukke med oss alt som er verdifullt, men sammen legge ut på reise, la Ånden lede oss ut på dypere vann, tettere på Ham. La våre hjerter hengi seg til pilgrimsveien, der man nekter å slå leir uten å være framme!

Hegn om livet.

Så mye menighetsliv i vesten de siste århundrene har dreid seg om våre program, og våre doktriner. Ikke misforstå meg, jeg er for struktur og sunn lære – det er som skjellettet i kroppen. Uten dét ligger man der som en ubevegelig klump. Men hvis man bare har skjelettet … Ja, da er det heller ikke mye liv! Jeg tror man lett kan gjøre feil i begge retninger, både ved å kvele nytt liv ved å opphøye våre systemer/dogmer/tradisjoner, og motsatt ved å ikke gi gode nok rammer, støtte og vekstvilkår for de livgivende frøene Gud har betrodd oss. I begge tilfeller uteblir vekst. Mine tanker om struktur er at det er som «hagestaur»/blomsterpinner, de settes der det er liv, for at det som lever skal ha noe å vokse på. Det kommer ikke nytt liv i en hage bare fordi det står en pinne der … Det er hvor frøet spirer, som definerer hvor pinnen skal flyttes. Ergo er ikke en struktur hellig i seg selv, det er hva den bærer, som i så fall helliger den. Det eneste som da står fast, er at det vil være endringer. Hegn da om Livet! Det er ikke først og fremst menighetsstrukturene Gud er ute etter å forandre, men våre hjerter.

Når det er sagt, så vil alt se annerledes ut når våre hjerter blir Helliget, renset, og opplivnet i glørne fra Hans alter! Derfor er det vesentlig for meg nå i «oppstarten/omstarten» å ikke bare fylle en kalender med flott program. Kanskje det er Gud sin tur nå, til å vise oss hva Hans menighet er – og skal fylles med. La han sette kursen og rytmen, slik at det blir utpust og innpust, sammen og alene, gi og få, liv og lønnkammer.

Omkalfatring

Kjenn på dette pussige ordet. Det dukket opp i tankene mine under bønn for et års tid siden. Hvis noen der og da hadde spurt meg om en definisjon på ordet, så hadde jeg nok blitt svar skyldig. Likevel gikk jeg lenge og fomlet med dette ordet i hjertet, lenge nok til at jeg gjenkjente at Gud forsøkte å si meg noe; Det er tid for å omkalfatre!

Tankene rundt dette merkelige begrepet var borte for meg, frem til jeg nå satte meg ned for å skrive dette «brevet» til menigheten om veien videre. Leksikon beskriver omkalfatring som «å gjøre helt om på, forandre fra grunnen, og å snu opp ned». I utgangspunktet kommer det fra skipsterminologien, og beskriver hvordan de brukte bek og stry/hamp for å tette igjen sprekker mellom plankene på fartøyet for å gjøre det vanntett, kalfatre. Hvis skipet var ekstra gammelt, måtte de gjøre alt helt fra bunnen av, begynne på nytt, omkalfatre. Så når en eldre båt har ligget lenge på land, tørket inn, sprukket opp, omkalfatres den for å bli vanntett og kunne sjøsettes igjen. (For et bilde!)

Vi menigheter her i vesten kan være lik en slik båt som har ligget på land, lenge. Vi har minner om livet på vannet, allslags kunnskap om navigasjon, havstrømmer og livet i og på vann. Meninger har vi også, om hvordan det best burde gjøres, men vi speider fra land, fra en sprukken båt.

Jeg tror Gud nå inviterer til en slik gjennomgripende omveltning (omkalfatring), der Han får restaurert oss, fornyet oss, skrapet bort det gamle, pusset og oljet, samlet det som spriker i våre liv, så vi igjen, ved Hans nåde, holder vann. – Må Han fri oss fra våre selvsentrerte, innoverséende liv, og løfte vårt blikk. Vekke oss fra apati, likegyldighet og uvirksomhet, og fylle oss med Sin Ånd, styrke, kreativitet, hjertelag, håp og framtidstro!

Gud renoverer oss ikke for at vi skal se bedre ut. Dette handler dypest sett ikke om vår tilstand, men om vår fornyede evne til å følge Ham! Allerede på land kunne vi kjenne dragningen mot Ham, men fortviles over manglende evner til å selv forsere det umulige vannet. Jesus kaller på oss på ny, så vi, lik Peter, får feste blikket på Mesteren – legge ut i troens dimensjon, og kjenne at det bærer!

Heller ikke fornyer Gud oss bare så vi kan være flinke eller nyttige for Ham. Høysangen uttrykker Jesu dypeste vilje for oss: «Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, Min kjæreste, du min skjønne, og kom av sted!» – Det er vår elskede som kaller og det forandrer alt! Han kaller oss til Seg Selv, ikke til et slags kurs for å utruste oss til å forandre verden. Alt av verdi begynner med intimiteten med Ham. Det evige livet er jo å kjenne Ham. I vesten har mange et fordreid bilde av det kristne livet, at det dreier seg om å jobbe for Ham (helst uten å forstyrre Ham). Man har liksom på egen hånd plukket opp en 2000 år gammel arbeidsbeskrivelse og etter eget hode begynt å jobbe, på avstand, som for å imponere seg nærmere Gud ved å bli lagt merke til. Alt dette er kanskje fra et et godt hjerte, men det er feil – og like effektivt som å fiske på land. Død religion kalles det.

Ja, vi skal arbeide, ja til og med streve og lide (!) med Kristus, men den store forskjellen er at Gud kaller oss til å gjøre alt sammen med Ham, helt tett inntil. Komme til Han først, så leve dette livet ut i fra Hans nærhet og gunst. Så selv under de største prøvelser, slit og smerte, kan vi bære Stefanus ansikt, det som lyste som en engels idet han midt under folks spott, anklage – ja, avsky og vold inntil døden – fikk se himmelen åpnet og Jesus stående ved tronen med sine åpne armer. Åh, hvor jeg lengter etter å tre inn i det virkelige livet med Jesus! Og ikke lenger føle meg som en fremmed, en feiging, en amatør, i møte med tekstene om vår tros helter! Vi har samme Gud, samme frelse, samme Ånd i vårt indre, samme kall, samme Bibel, samme engleskare til hjelp, og vi er på vei til samme himmel og evighet. Hva hindrer oss da i å løpe med kraft og utholdenhet den korte tiden vi er her!? Åh, la meg ikke skjemmes når jeg engang skal hilse på gjengen der oppe!

Altså, Han inviterer til å legge ut på dypet, gi slipp på det trygge, vante, faste «landjorda», og overgi oss til strømmen i Livets elv. La oss overgi oss i Hans hånd, legge av vårt stusselige behov for forutsigbarhet, kontroll, behovet for å selv styre alle situasjoner, være fullt informert i alle valg, og være så himla fornuftig hele tiden. Guds kjærlighet og nåde er ikke fornuftig, og hvis vi virkelig tenker oss om, så er jo det eneste fornuftige å stole på Ham som kjenner alle ting! Nå ble det mange utropstegn her altså, iveren tar litt overhånd, men kjære tid, tenk på alt det Jesus har tilgjengeliggjort for oss ved sin soning.

Når så denne båten glir ut fra land, så er det et brudd. Det gamle livet må bli igjen, vi kan verken sprike i spagaten mellom vann og land, eller fylle båten med alt det gamle, uten at vi synker. Noe må faktisk korsfestes og begraves jevnlig for å leve i denne enkle etterfølgelsen av Ham. Dette er Bibelens sentrale budskap – som vi igjen må tørre å formidle. Ja, lydighetens og overgivelsens vei er smertefull for egoet og kjødet, men for en latterlig liten pris å betale – å få bytte mitt søppel men Hans evige skatter. La oss jage etter å lære Herren å kjenne!

Omkalfatring er også at sammenføyningene mellom skipsplankene gjøres nye! Gud ønsker å føye oss sammen slik bare Han kan, Han ønsker å gjøre oss sjødyktige, ved at vi er ett! Til det trenger Han våre (yd)myke og villige hjerter. Elsk hverandre! underordne dere hverandre, søk ikke deres eget, men også det som gagner andre. Bibelen er full av slike befalinger. La Han knytte deg til dine søsken med kjærlighetens bånd. (Bedre sikkerhetsbelte finner du ikke, forresten.)

Noen tenker kanskje til og med at det i denne tiden at har vært svært behagelig å bare være del av en online-menighet, alt tilgjengelig fra sofaen – ikke noe støy, styr eller folk. Vel, i såfall, slutt å tenk sånn. 🙂 Vi skal selvfølgelig fortsette å bruke nettet på en fornuftig måte. Og, ja, denne annerledestiden har for noen vært deilig fri fra stress. Poenget mitt er likevel at, selv om du tenker at du klarer deg uten fellesskapet, så trenger fellesskapet deg, det betyr noe at akkurat du er tilstede i andres liv. Å elske Gud og sin neste, er fortsatt basisen for alt vi er og gjør. Så la oss fortsette å hengi oss til hverandre og samles både i hjemmene og etterhvert i storfelleskapet.

Orginaltegningene

Det betyr noe hvordan «båten» bygges. Husker dere «Ta sjansen» fra NRK? Konkurransen der man konstruerte sitt eget fartøy for å komme raskest mulig fram til målet og slå i bjella. (Hvis du ikke aner hva jeg henviser til nå, så anbefales et lite google-søk for underholdningens skyld.) Det ble fremvist mye kreativ ingeniørkunst av ymse slag, med både jet-motorer og utkikkstårn, men De fleste fartøyene enten kollapset, drev i feil retning, eller var direkte utrygge for besetningen.

– På samme måte tror jeg våre vestlige menigheter kan være preget av slike spinkle, hjemmesnekrede konstruksjoner, altså gode menneskelige idéer som kjapt løser den akutte situasjonen, men som har lite hold i Guds Ord eller Hans hjertelag. – Vi skal mer enn å bare komme oss avgårde og nå en destinasjon! Vi er også et redningsskip, som skal holde både besetning og de man redder tørre, varme og trygge – skjære stødig gjennom opprørt hav uten å bli kastet hit og dit. Da betyr det noe hvordan skipet er bygd. Stormer vil komme. Vi må ha orginaltegningene: Guds Ord og Hans prinsipper. (Hvis ikke Herren bygger, så bygger vi forgjeves.) Dette er tiden til å, lik Moses, gå inn i Guds nærhet i bønn, faste og Hans Ord for å søke Hans veier og planer for menighet og eget liv.

Det er minst to måter å høre et slikt budskap på, enten «Du mener jeg ikke er bra nok» (dom), eller «Halleluja! Gud ønsker å sette oss i stand for å sjøsette oss! For å ta oss med ut på reise med Ham!» (løfte). Det er selvfølgelig det siste som er mitt budskap. Hadde du sett meg nå så er det med et stort smil og takknemlighetstårer for dere alle og den nådetid Han har for oss. Gud kjenner til våre svakheter, våre brister. Likevel skjemmes Han ikke av oss. Der vi er smertelig klar over våre egne mangler, så er Han som skapte universet ut av ingenting, fullt i stand til å fornye oss ved Sin kraft og nåde …

Manngard

Så la oss nå lenke oss sammen og i sluttet rekke søke etter Ham. Ikke at Han har gått seg bort, eller er vanskelig å finne, men vi har i vår uoppmerksomhet vandret avgårde på våre egne veier. Når vi da begynner å bli kalde, trøtte, numne og likegyldige, la oss vende om og oppriktig ettergå vår livsvandring, så vi kan erkjenne hvor vi falt fra. Noen steiler kanskje ved å høre dette, for vi har hørt vi ikke skal se oss tilbake, men Jesus selv lærer oss i Åpenbaringsboken: «… du har holdt ut, og du har vært tålmodig, og du har arbeidet for Mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har jeg dette mot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene…»

Menigheten er snart 40 år. Disse årene har vært fulle av mye vi er så takknemlige for – etablering av skole/barnehage, misjon i flere land, forandrede liv, og så mange enestående mennesker vi elsker så høyt. Like fullt tror jeg vi som menighet er av Josvas og Kalebs ånd – kalt til å dra videre inn i det «landet» Gud har lovet oss. Hør hva Gud sier til Josva: «Vær sterk og modig, for det landet jeg sverget for deres fedre at Jeg ville gi dem, skal du skifte ut som arv til dette folket.»

Hans planer og løfter står fast! Jeg må samtidig si at menighet ikke er våre arrangement, program eller posisjoner. Vi alle, hele tiden, overalt, er Hans menighet. Menighet og tjenestegavene er gitt for å utruste alle kristne til all god gjerning. Mange steder er menighet redusert til noe man kommer til for å sitte ned og se på. Men vi er én kropp! La oss reise oss og sammen og jage etter å lære Herren å kjenne. Og la oss sammen angripe mørke og ondskap på ethvert sted vi finner det – med Guds brennende kjærlighet og sammen snu opp ned på denne verden.

Så hva gjør vi nå?

Hvis du har tatt deg tid til å lese helt ned hit, så er jeg veldig takknemlig og vil med henvisning til alt som er skrevet over invitere deg helt konkret til tre ting på en gang:

1. Utforsk dette med disippelskap og etterfølgelse av Jesus nå i dagene, ukene, månedene framover. – finn din tid med Ham, tygg på Hans ord, om så noen vers, han trives i ditt selskap. La Ham få rom. Si «ja, takk» til alle omveltninger i ditt liv som Han kommer med. Og skriv gjerne ned det du opplever. Mer om dette kommer i egne videoer framover.
2. Vennefelleskap. Finn sammen, enten med noen du er trygg på, eller noen du ønsker å bli kjent med. Møtes og del tro og liv, la det være kort mellom kaffeprat og bønn, alvor og latter, ærlighet og herlighet. Hvis du ønsker så kan vi også være behjelpelig med finne et slikt fellesskap i menigheten. (Send sms til 484 53 244)
3. Søkemøter. Hvis du etter å ha lest alt dette, har en trang til å søke Guds Ansikt, så la oss sammen gå inn i Hans hellige nærvær i tilbedelse, bønn, hengivelse. Det blir samlinger der verken klokka eller et program styrer, der vi ikke skal få til fine møter, men enkelt komme framfor Ham i tillit til at Han kommer med Sin Ånd og beveger oss, salver oss, ryster oss, og taler til oss, så vi får si som Johannes: «Han skal vokse og jeg skal avta.» Kanskje det er Hans tur nå. Samlingene blir på Bønnesentret på kveldstid, første mulighet blir torsdag 4. juni. kl. 19:30 og utover.

   – Smittevernregler gjør at vi kan være maks 50, til enhver tid holde én meter avstand, være nøye med håndhygiene, og er du syk, så hold deg hjemme. Alle må også registreres med fullt navn ved inngangen. Disse navnelistene er vi pålagt å arkivere i 10 dager før vi makulerer dem. Vi har ikke påmelding, så bare kom! Jeg tror vi skal få plass til alle som ønsker. I tillegg er No12 tilgjengelig til nesten alle døgnets tider hvis flere ønsker å samles oftere (der maks 20 pers).

Vær rikt velsignet. Han som har skapt deg og formet deg er trofast! Han glemmer deg ikke og svikter ikke. Len deg inntil Ham!

— Øyvind Hovset